«Siden du allikevel ikke er verdt en dritt, kan du likeså godt bekrefte dette ved å skade deg selv»
Kjenner du igjen den tanken?
Jeg kjenner den altfor godt.
Nå skal jeg være brutalt selvutleverende.
Jeg har ofte fått høre at jeg er en oppegående og ressurs-sterk fyr.
De hører ikke demonen min hviske.
Jeg får enda oftere høre hvor rolig jeg her,
hvor behagelig det er å være i mitt nærvær.
De ser ikke orkanen som herjer i mitt indre.
CMT har vært i kroppen min gjennom hele livet.
Når jeg ser tilbake har den nok påvirket meg mer, og langt før, enn hva jeg har fått med meg tidligere.
Det er derimot vanskeligere å si når depresjonen tok grep.
Selvdestruktivt eksempel
Jeg var en svært aktiv musiker i Stavangers musikk-miljø.
Flere av de jeg ‘lekte’ med den gangen er fortsatt i bransjen, den dag i dag.
Spiller i mer eller mindre kjente band.
Hvorfor jeg ikke er der?
Vel, min dengang samboer ville plutselig ha frihet til å være bohem.
Det kom helt ut av det blå.
Jeg taklet det svært dårlig.
Vi menn gjør visst ofte det …
Så, siden jeg ikke fortjente henne, fortjente jeg heller ikke å kose meg med det jeg liker aller best.
Jeg solgte alt jeg eide og hadde av musikk-utstyr.
Logisk, ikke sant?
Tro meg;
når han på venstre skulder sier det, gir det mening.
Kongen av depresjon og en slesk, ord-mektig manipulator.
Minner meg litt om Ormetunge fra Ringenes Herre, Faktisk …
Flukt
Tilslutt orket jeg ikke bo i Stavanger lenger.
Etter en heftig kveld på byen bestemte jeg meg, jeg skal vekk.
Så jeg forlot byen jeg elsket overalt på jord.
Med første tog neste morgen.
Men nissen flytter som kjent med på lasset.
Man flykter ikke fra en depresjon.
Så jeg fortsatte min destruktive livsstil i Oslo.
Jeg var forsåvidt i miljøet igjen der.
Jobbet med å rigge opp, og ned, små og store konserter i Oslo Spektrum, Rockefeller og Valle Hovin.
En artig, men svært anstrengende jobb.
Etter 18 timer med rigging nytter det ikke å legge seg.
Så vi gikk på Elm Street.
Alt eskalerte for meg.
Veggene i Oslo krøp nærmere.
Alle menneskene rundt meg,
de som løper for å rekke 09:08 T-banen (så de slipper å vente på 09:10 banen),
begynte å stresse meg.
Store byer sover aldri.
Ikke jeg heller.
Nevnte jeg flukt?
Så jeg flyktet igjen.
Natten over.
Til min barndomsbygd Oppdal.
Der tok jeg mot til meg og åpnet døren jeg desperat hadde holdt lukket i mange år.
Med god hjelp klarte jeg omsider å møte Herr Depresjon, en av demonene som gjemte seg inni meg.
Jeg kom meg omsider ut av skallet, fant en slags ro.
Innså det var på tide å bli ‘voksen’, begynte på en utdannelse.
Alt er ikke svart
Det var noen gode år, studerte Bachelor i Multimedia i Bergen og Melbourne.
Traff det som ble min kone.
Men dessverre, etter studiene var det vanskelig å få jobb.
Det var dette alle studerte den gangen.
Etter en tid på et trykkeri i Holmestrand ble jeg omsider ansatt ved Universitetet i Stavanger.
Jeg nevnte innledningsvis at CMT har bodd i meg, hele livet.
Den hadde nå begynt å gjøre seg gjeldende.
Uten at jeg forstod det.
Jeg stortrivdes i jobben på UiS, men var alltid utslitt.
Og syk. Etter sykmeldeldingene kompenserte jeg med å trene mer.
For å unngå å bli syk igjen.
Det hadde selvsagt motsatt effekt.
En konflikt med sjefen begynte så smått å utvikle seg.
Depresjonen var tilbake, uten at jeg innså det.
Ved siden av jobben utdannet jeg meg til Dykkerinstruktør, hadde det som bi-inntekt etterhvert.
Full jobb på UiS,
masse trening,
Dykkerkurs annenhver uke …
Min oppskrift på katastrofe.
Hvor mange bunner finnes egentlig?
Da konflikten med sjefen nådde toppen hadde jeg viklet meg inn en spiral det ikke lot seg gjøre å komme ut av.
Mitt første panikk-anfall skremte livet av meg, og selv om jeg bodde på rolige Reilstad på Finnøy var innsiden av meg tilbake i storbyen.
Jeg sov ikke. Jeg isolerte meg.
Legg til feilmedisinering i oppskriften …
Jeg endte opp i psykose og ble innlagt på lukket avdeling.
Et bunnpunkt var nådd.
Jeg var tvunget til å ta det helt med ro.
Ikke bare fordi jeg var ‘innesperret’ på psykiatrisk avdeling,
det var bare ikke mer å hente.
Kroppen var tom.
Herr Depresjon hadde inngått kompaniskap med CMT.
Sammen ble de for sterke.
Jeg innså at jeg måtte redefinere livet.
Innså at jeg ikke fungerte i jobb.
Jeg begynte å kjenne etter når jeg ble syk.
Hva slags syk var jeg?
Hva foregikk egentlig inne i meg?
Jeg leste meg opp på min egen diagnose.
Innså sakte CMT hadde overtatt.
Det fantes ikke lenger nok krefter og forutsigbarhet til å være en del av arbeidslivet.
Depresjon og Ny bunn
Jeg gikk inn i min verste depresjon hittil.
Diagnosen hadde overtatt livet mitt,
jeg hadde falt utenfor samfunnet.
For å bekrefte dette isolerte jeg meg fra alt og alle.
Logisk, ikke sant?
Rett skal være rett,
jeg er i utgangspunktet en einstøing.
Men det er grenser og min totale isolasjon kunne umulig ende bra.
Diagnosen slet ut ekteskapet.
Herr Depresjon fikk styre litt for mye.
Noe skjedde da jeg fikk innvilget uføretrygd.
En stor bekymring falt av skuldrene.
Jeg begynte å slanke meg,
orket så smått å gå lengre og lengre turer.
Fikk meg hund igjen.
Snuoperasjonen kom allikevel for sent til å redde ekteskapet.
Da temaet først ble tatt opp ble vi raskt enige om å avslutte.
Vi hadde ikke mer å gi hverandre og det ville koste altfor mye å prøve og reparere.
Så det som skjedde videre har lite med selve skilsmissen å gjøre.
Nå sier ikke jeg at det finnes enkle skilsmisser.
Det gjør det ikke.
Uansett hvor forlikte man er om avgjørelsen,
så blir det en massiv omveltning av livet.
Et nytt liv?
Det er vanskelig for en ufør og lettere funksjonshemmet hundeeier å finne seg et sted å bo.
Så jeg valgte å midlertidig flytte inn i et høl av et hybel-krypinn, for å slippe å bo
under samme tak som min ex-kone. Selv om vi absolutt er på talefot så ble det belastende for meg å være under samme tak.
Dog ikke så belastende som det viste seg å bli, der jeg skulle bo nå …
20 kvadratmeter mugg-infestet betong-rom, omringet av flyktninger med åpenbart mentale utfordringer, narkomane og dealere.
Jeg var visst ikke 25 lenger.
Jeg taklet ikke lenger alt.
Så jeg begynte å selvmedisinere meg.
Det hadde jo overhodet ikke virket på midten av 90 tallet, så det ville jo helt sikkert virke nå.
Logisk, ikke sant?
Hjelpen smyger seg på
Det tok ikke så altfor lang tid før fastlegen min sendte en bekymringsmelding til Moss Kommune.
Dette medførte at jeg raskt fikk leiligheten jeg sitter i nå.
Men jeg hadde krysset en grense, den usynlige grensen ingen av oss ser.
Så jeg klarte ikke å stoppe.
Like isolert fra omverdenen som det en hundeeier er i stand til å være,
var jeg tilbake i depresjonen og på full fart mot avgrunnen.
Man går tom for penger når man holder på slik.
Dette ble heldigvis sammenfallende med at kroppen også sa stopp.
Jeg innså nederlaget,
oppsøkte hjelp.
Da jeg svært forsinket,
dette lå utenfor min kontroll,
ankom legekontoret var den første beskjeden jeg fikk;
«jeg må gå om 10 minutter, skal i et møte i Sarpsborg».
Hjerte falt ned i kneet. Jeg så hjelpen legge ut i fra kai, med meg på land.
Han dro derimot aldri på det møtet …
Jeg fikk all den tiden jeg trengte og han henviste meg videre i systemet.
Systemet reagerte kjapt og jeg ble fanget opp.
Heldigvis.
Nytt forsøk, ny start
I min mangeårige ensomhet hadde jeg endt opp i Moss, en by jeg på dette tidspunktet hadde begynt å bli glad i.
Men jeg kjente ikke en kjeft her.
Jeg innså jeg hadde et ekstremt behov for noe som kunne ligne sosialisering.
Min nevø hadde lenge mast om at jeg måtte oppsøke Fontenehuset i Rygge.
Rygge er, fremdeles, nabo-kommunen.
Der ble jeg møtt av vennlighet og respekt.
Jeg skjønte sakte at jeg, med mine erfaringer- tanker og kunnskap, kunne være en ressurs for huset.
Jeg fant omsider en mening å fylle en bit av livet mitt med.
Jeg har fått et par veldig gode venner gjennom huset.
Jeg har fått tillit til å være med på spennende arbeidsoppgaver.
Fontenehus
En ting som er bra med Fontenehus-modellen:
siden diagnosen min er uforutsigbarheten selv
styrer jeg hverdagen selv.
Nå har jeg riktignok strukket meg lenger og har forpliktet meg til faste tidspunkter jeg må møte opp.
det er bare positivt.
Jeg har uansett lært å kontrollere, så langt det lar seg gjøre.
Og det som nok er viktigst av alt;
Jeg har innsett at alkohol er en altfor stor og farlig utfordring for meg.
Så jeg har kuttet den helt ut.
Og har funnet metoder som skal hjelpe meg til å fortsette med det.
Jeg kan ikke huske sist jeg følte at livet er så bra.
Veien er selvsagt full av maurtuer, jeg styrer unna så godt jeg kan.
Jeg kan fremdeles ha selvdestruktive tanker.
Og jeg har langt flere metoder enn jeg har fortalt her.
(Du får ikke vite alt om meg, et sted går grensen 😉 )
Iallefall,
når jeg våkner om morgenen ser jeg, som oftest, ikke noe poeng i å fortsette planen min. Den som inntil videre er hemmelig.
Den indre demonen, Herr Depresjon, lar seg godt høre rett etter at jeg har våknet.
Han flytter nok aldri ut heller.
Dessverre.
Men han blir raskt tiet ihjel av en morgentur, frokost og to kopper kaffe.
Da fortsetter jeg med mitt, enten det er gitar, andre prosjekter eller Fontenehuset.
Og sovner om kvelden.
Jeg har lagt storbyen bak meg.
0 kommentarer