Demon Box og Meg

En kort frenetisk latter etterfulgt av en stemme som sier «And listen. We’re There to Help You!», avslutter Motorpsycho’s Demon Box. En perfekt slutt på en massiv 72 minutter lang musikalsk reise. Det akustiske åpningssporet «Waiting for the One» lurer deg nemlig trill rundt.

Denne lett melankolske country-låten, om en kvinne som forgjeves venter på at hennes kjærlighet skal komme tilbake, der hun dag etter dag står på kaien og venter, er starten på en reise jeg aldri har opplevd maken til, hverken før eller siden.

Turen ned

Derifra går det nemlig bare nedover. Bunnen nås i midten av det 17 minutter lange støy-eposet Demon Box. Musikken er borte. Bortsett fra en lett forstyrret bass-linje er alt du nå hører, støy.

Helt til det eksploderer i massive gitarer, overstyrt bass og tunge trommer som slåss med støyen som fremdeles vil ha kontrollen.
Reisen tilbake har begynt.

Til høyre står Helge Sten aka Deathprod, mannen bak de geniale støylandskapene på skiva

Snakket for meg

Demon Box ble utrolig viktig for meg.
Det perfekte i ordene som avslutter plata, ligger i at det var nettopp det de gjorde. De var der for å hjelpe meg.
Ikke lenge etter at Demon Box, og Motorpsycho, ble en viktig del av det musikalske meg, så dro mitt eget liv ut på en svært lang og tung nedtur.
Noen ganger føltes det som om denne plata var alt som holdt meg oppe.
Og særlig tittelsporet.

Fra den forstyrrende støy-loopen som starter hele greia, der den ligger i bakgrunnen og gir inntrykk av at noe er galt i dette mellomrommet mellom to låter, til Snah’s foreldre avslutter de episke 17 minuttene på piano og fiolin, i et opptak fra 60-tallet, skjer det noe med meg. Hver gang. Demon Box er låta jeg *aldri* kan høre på uten å komme ut i en annen sinnstilstand, i andre enden.

En gang jeg prøvde å beskrive for kjæresten min hva dette musikkstykket gjør med meg, begynte jeg å gråte.

To grunner

Det er to grunner til at jeg fikk lyst til å skrive om dette nå.

Grunnen til at jeg prøvde å beskrive betydningen av tittelsporet for kjæresten min dukket opp fordi vi hadde hørt et program på P1. Dette programmet handlet om låter som gjør en glad. Folk kunne sende inn forslag. Den ene svisken etter den andre kom.Jeg hadde hørt dem alle sammen før. Happy pop-låter. Ingen av dem ville noensinne kunne gjøre meg i bedre humør. Dermed så dukket behovet opp, for å forklare hva som gjør meg i bedre humør.

Er jeg trist, hører jeg på noe trist. Har jeg det vondt, hører jeg på noe vondt. Gjennom å kjenne på det jeg står i, kommer jeg ut i en bedre tilstand.
Demon Box er det ultimate eksempel. 

Den andre grunnen

Her om dagen tipset jeg min Amerikanske venn Mark om Demon Box. Han hadde den siste tiden gitt meg flere gode tips om ting jeg burde lytte på. Jeg tenkte lenge på hva jeg kunne gi tilbake av tips, men innså plutselig at Mark kanskje ville forstå dette. Vi har mange fellestrekk i vår musikksmak.

Jeg visste ikke at jeg skulle treffe så utrolig blink. I de fem dagene som har gått har han nå hørt gjennom albumet, kanskje, 35 ganger.
27 år etter at Motorpsycho gikk «all in», så kan fremdeles albumet treffe knallhardt. Det er godt å vite at noen skjønner galskapen.

Motorpsycho hadde nemlig en kontrakt på tre plater. De to første hadde solgt dårlig. Så Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan og Håkon Gebhardt antok toget hadde gått. De hadde hatt sin sjanse. Så hvorfor ikke gå «all in» og gjøre ALT de hadde lyst til på den siste plata deres? I denne prosessen fant de seg selv og skapte et av Norges-historiens viktigste album. 72 minutter med herlig, tung, galskap.

Ja, 72 minutter er hvis du har CD-utgaven. Vinylen var et trippel-album og inneholdt 15-20 minutter mer med musikk. Du finner noe av det på Mountain EP.

God reise. Om du tør.