Visstnok er jeg en flott fyr. For det er ikke måte på hvor mye fint jeg har fått høre om meg selv opp igjennom tiden. Jeg er visst klok, raus, snill, morsom. Trygg å være sammen med. Flink til å se mennesker, lytte.
Av og til høres det rett og slett ut som om jeg er … perfekt?
Til tross for disse fine ord går jeg på snørra hver gang jeg faller for en dame. Som gjerne forteller meg tingene jeg nevner over. Men vil de ha meg? Det virker ikke sånn. De går videre i livet og jeg har fått en ny venn.
Hva Om?
Det hender jeg ønsker at jeg var en kåt, kynisk rundbrenner som ikke brydde seg om andres følelser. Tenk hvor enkelt livet hadde vært? Forskyne seg grundig av fatet, forlate stedet med et takk og ha det bra.
Skal jeg være ærlig, så løy jeg nå.
Jeg kunne ikke tenke meg å være slik.
Men hvis jeg var slik, så hadde jeg iallefall blitt sett.
For det er der det ligger.
Usynlig
Vi snille, sjenerte menn er usynlige. Vi bare er. Mens brautebassene får damene til å falle som fluer, står vi på sidelinjen og ser på. I verste fall trøster vi hun som brenner seg. Vi får en klem, ordene «du er så snill» og hjertesorg på kjøpet.
Så jeg er altså en mann og jeg liker ikke rasen menn. Det høres rart ut, men la meg forklare:
Det finnes noen menn som ødelegger for oss andre. De er skjørtejegere, tenker kun på sex og seg selv. De snakker ikke om følelser og syns at knyttneven er løsningen. Eller trusselen om å la den være løsningen. Menn som oppfører seg som om kvinnen er noe man eier. Menn som drikker øl og ser på fotball. Hjelper ikke til hjemme.
De er i mindretall.
Men de skaper et bilde av hvordan vi alle er. Det hater jeg. Den definisjonen hater jeg. De fleste av oss, vi som er stille og sjenerte, vi som går gjennom ild og vann for kvinnen vi elsker, er ikke slik.
Men vi synes ikke.
Som menn.
0 kommentarer