I januar 1971 dro min mor jeg til sjøs.
Da var jeg fire år.
Min far var skipselektriker på M/T Fernhaven, den gang verdens største tankskip, med en lengde på 313 meter og en bredde på 48.

Dette var en av de siste turene min far hadde som sjømann. 
Han var mektig stolt av båten. Og jobben.

Som skipsoffiser hadde han muligheten til å invitere med familie. 
På denne turen var det oss to, samt kona til kapteinen som var med. 
Naturlig nok husker jeg lite fra denne turen. 
(Det er et par ting jeg husker veldig klart, jeg kommer tilbake til to av de episodene litt senere).

Brev Hjem

Så det jeg har å fortelle er fra hva mine foreldre har fortalt, samt to brev min mor sendte hjem til Bestefar.  Vi dro fra Fornebu den 8 januar, til Paris. Derifra ble det buss til Le Havre hvor båten lå til havn. 
Hvor lang tid det tok før båten dro ut på sjøen vet jeg ikke. Det spilte nok ikke så stor rolle for lille meg uansett. Det må ha vært mye spennende å oppleve allerede fra dag 0, for en fire år gammel førstereis-matros. I tillegg var jeg eneste barn på en båt full av mennesker med hjemlengsel. Min mor uttrykker, noe spøkefullt, bekymring for hvorvidt jeg vil bli bortskjemt, i det første brevet hjem. Når det er sagt, det er nok ikke umulig at jeg ble litt bortskjemt også. Skal jeg tolke noen av de bildene jeg har liggende, så gikk jeg fra «fang til fang».

Morten M/T Fernhaven kontroll rom

Dagene på havet

Det skjedde nok lite av spenning. Dagene gikk med til sol, lek i basseng og det å vandre rundt på båten.  En ting jeg husker noe vagt er messa. I følge brev 2 hadde jeg blitt veldig god venn med messemannen. Flere av de vage minnene jeg kan se for meg er fra dette området. Blant annet husker jeg de fortalte følgende: Noe av det verste en kan kalle kokken er ‘Suppekokk’. 
Kokken jobbet i etasjen under og sendte maten opp til messa med heis. En dag ble jeg overtalt til å rope «Suppekokk!» ned gjennom heis-sjakten. Jeg antar at jeg som ung gutt kanskje gjentok ordet noen ganger også … 
Senere på turen skulle jeg bli med min far ned til kjøkkenet. 
Og dette husker jeg godt; jeg var ordentlig redd for å møte kokken! Jeg var sikker på at han var kjempesint på meg.  Jeg husker derimot ingenting av selve møtet, så det gikk nok greit. At jeg holdt min far i neven på vei ned, det husker jeg derimot godt.

Min mor forteller blant annet at jeg en dag hadde fått lov å hjelpe messe-mannen med oppvasken. Jeg hadde gått til arbeid med stor iver. Senere på dagen fikk jeg to sjokoladebiter i lønn av selveste kapteinen. 
Har en vag følelse av at jeg var noe underbetalt som matros.
Morten, mor og far på dekk til M/T Fernhaven

Den svever så majestetisk

Jeg har blitt spurt om hva jeg muligens titter opp på, på bildet av min mor og meg. Det kan ha vært en albatross.
På bilde med min far vil du se at han holder i et Super-8 kamera. Han var en ivrig amatør film-fotograf. På en av filmene fra båtturen filmer han nettopp en Albatross.  Kanskje det var denne dagen han filmet den?
Jeg antar nemlig vi er et stykke ut til havs, og det er ikke så mange fugler der ute. Bortsett fra albatrossen, den kan henge i dragsuget til båten i evigheter. 
Det sies at det betyr lykke for båten, å ha en albatross hengende etter seg. 

mor og far på M/T Fernhaven

Mine foreldre, den gangen de var unge og forelsket

Vi ‘snur’ nesen hjemover

Uansett; åttende februar var båten nådd snu-punktet. Min mor skriver brev fra Ras Tanura. Det er en havneby i Saudi-Arabia ved den Persiske gulf. 
Det fremkommer fra brevet at vi aldri gjorde landlov der, M/T Fernhaven var ankret opp ved oljeterminalen et lite stykke fra land.

Så kort konkludert så gikk turen fra Le Havre, ned Afrika og rundt sør-tuppen der, opp igjen gjennom Suez-kanalen og opp til England, hvor jeg avsluttet min karriere som matros. 

En kan se at dette bilde er avslutningen på turen. Se hvor brun min mor er blitt! Det er ikke en farge du tar med deg fra Oppdal i januar akkurat.

Min far var mektig stolt av M/T Fernhaven. 
Da båten ble hugget opp til spiker, en gang på 90-tallet, kunne jeg skimte en tåre i øyekroken hans. Det var et uvanlig syn. 
På dette tidspunktet var nok M/T Fernhaven bare en liten balje. 

Men ingen kan ta fra meg at jeg har seilt på det som var verdens største tankskip. 

 

Jeg har et par ting til å fortelle fra turen på M/T Fernhaven,  jeg kommer tilbake til det senere. Det er to episoder jeg husker veldig godt.

Blogglistenhits


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.